Kvelden ved fjorden
The Evening by the Fjord
Jonas satt på en slitt trebenk ved fjorden og så ut over vannet.
Jonas sat on a worn wooden bench by the fjord and looked out over the water.
Det var en sen sommerkveld, og lyset var varmt, nesten gyllent, selv om sola allerede hadde begynt å synke bak fjellene i det fjerne.
It was a late summer evening and the light was warm, almost golden, even though the sun had already begun to sink behind the mountains in the distance.
Ved siden av ham satt Marte med beina trukket opp under seg, skuldrene litt krum i den kjølige brisen.
Next to him sat Marte with her legs pulled up under her, her shoulders slightly hunched in the cool breeze.
"Det er rart å tenke på at jeg kanskje aldri kommer til å bo her igjen," sa Marte og kastet et blikk mot horisonten.
"It's strange to think that I might never live here again," Marte said, glancing towards the horizon.
"Jeg mener, jeg har bodd her hele livet, men nå føles alt bare… midlertidig."
"I mean, I've lived here all my life, but now everything just feels… temporary."
Jonas nikket sakte, som om han veide ordene hennes.
Jonas nodded slowly, as if weighing her words.
"Du skal jo bare studere i Oslo," sa han og prøvde å holde tonen lett.
"You're just going to study in Oslo," he said, trying to keep his tone light.
"Det er ikke som om du skal til Australia eller noe."
"It's not like you're going to Australia or anything."
"Nei, men du vet hvordan det er," svarte Marte med et lite skuldertrekk.
"No, but you know how it is," Marte replied with a small shrug.
"Når man først drar, så forandrer alt seg.
"When you first leave, everything changes.
Folk går videre, ting skjer… du kommer jo sikkert også til å dra snart?"
People move on, things happen… surely you'll be leaving soon too?"
Jonas sukket og trakk pusten dypt.
Jonas sighed and took a deep breath.
"Jeg vet ikke helt, egentlig.
"I don't know, really.
Har tenkt på det, men… samtidig er det mye som holder meg her.
I've thought about it, but… at the same time, there's a lot that keeps me here.
Familien, jobben, vennene."
Family, work, friends."
"Hva med Lina, da?" spurte hun, med et lite smil som ikke nådde øynene.
"What about Lina, then?" she asked, with a small smile that didn't reach her eyes.
"Er ikke hun en del av planen din?"
"Isn't she part of your plan?"
Jonas stirret ut over vannet i et par sekunder før han svarte, som om han lette etter ordene et sted der ute.
Jonas stared out over the water for a few seconds before answering, as if searching for the words somewhere out there.
"Jo, på en måte," sa han lavt.
"Well, sort of," he said quietly.
"Men vi har ikke akkurat snakket om fremtiden på den måten.
"But we haven't exactly talked about the future in that way.
Jeg tror vi begge bare… tar det som det kommer."
I think we're both just… taking it as it comes."
Marte rynket pannen litt og lente seg nærmere.
Marte frowned slightly and leaned closer.
"Men det er jo akkurat det!
"But that's exactly it!
Hvor lenge skal man egentlig bare ta ting som de kommer?
How long should you just take things as they come?
Når vet man at noe er verdt å satse på, liksom?"
When do you know that something is worth investing in?"
Jonas lo kort og ristet på hodet.
Jonas laughed briefly and shook his head.
"Hvis jeg visste det, hadde jeg sikkert vært mye lykkeligere."
"If I knew that, I'd probably be a lot happier."
Det ble stille mellom dem igjen, mens lyden av bølgene mot strandkanten fylte pausen.
Silence fell between them again, as the sound of the waves crashing against the shore filled the pause.
Marte tok en liten stein og kastet den ut i vannet, så på de små ringene som spredte seg.
Marte picked up a small stone and threw it into the water, watching the small rings spread.
"Du vet," begynte hun igjen, "jeg tror kanskje jeg trenger å finne ut av hvem jeg er uten alt dette.
"You know," she began again, "I think maybe I need to find out who I am without all this.
Uten denne byen, uten alle forventningene…" Jonas smilte litt, som om han kjente igjen følelsen.
Without this city, without all the expectations…" Jonas smiled a little, as if he recognized the feeling.
"Det gir mening," sa han rolig.
"It makes sense," he said calmly.
"Man blir liksom litt fanget her, i det kjente og trygge."
"You kind of get trapped here, in the familiar and safe."
Marte nikket, og blikkene deres møttes, begge litt melankolske, litt drømmende.
Marte nodded, and their eyes met, both a little melancholy, a little dreamy.
"Men det er ikke bare tryggheten jeg kommer til å savne," sa hun og så ned.
"But it's not just the security that I'm going to miss," she said, looking down.
"Det er menneskene, øyeblikkene som dette.
"It's the people, the moments like this.
De små tingene som gjør at man føler seg… hjemme."
The little things that make you feel… at home."
Jonas la hånden på skulderen hennes et øyeblikk.
Jonas put his hand on her shoulder for a moment.
"Det er de tingene som gjør det verdt å komme tilbake, vet du."
"It's those things that make it worth coming back, you know."
Marte smilte svakt og la hodet på skrå.
Marte smiled faintly and tilted her head.
"Ja, kanskje.
"Yes, maybe they are.
Eller så finner jeg et nytt sted som føles som hjemme."
Or maybe I'll find a new place that feels like home."
"Det håper jeg," sa Jonas, mens han så ut over fjorden igjen.
"I hope so," said Jonas, looking out over the fjord again.
"Men du skal vite, Marte… du vil alltid ha en plass her.
"But I want you to know, Marte… you will always have a place here.
I denne byen, hos oss.
In this city, with us.
Hos meg."
With me."
Det ble stille igjen, og de satt sånn, side ved side, i lyset fra den nedgående solen.
There was silence again, and they sat like that, side by side, in the light of the setting sun.
Comprehension Check
Question 1 of 4
Hvor skal Marte studere?