The Raven

En mørk natt, i et kammers hvor en ensom mann satt, lyttet han til vinden som hvisket rundt huset.
One dark night, in a chamber where a lonely man sat, he listened to the wind whispering around the house.
Han var trett, men rastløs, hans sjel tynget av sorgens byrde.
He was tired but restless, his soul weighed down by the burden of grief.
Det var lenge siden tapet av hans kjære Lenore, og hennes navn hang fortsatt i luften som en forbannelse han ikke kunne unnslippe.
It had been a long time since the loss of his beloved Lenore, and her name still hung in the air like a curse he could not escape.
Han prøvde å finne trøst i bøkene foran seg, men deres ord føltes tomme, som ekko i et tomt rom.
He tried to find comfort in the books in front of him, but their words felt empty, like echoes in an empty room.
Plutselig lød det et svakt, men bestemt bank på døren.
Suddenly there was a faint but firm knock on the door.
Det var så stille at han først trodde han hadde innbilt seg det, men deretter kom lyden igjen – sterkere denne gangen.
It was so quiet that at first he thought he had imagined it, but then the sound came again - louder this time.
Han reiste seg, stemmen hans skjelvende idet han hvisket: "Hvem er der?"
He stood up, his voice trembling as he whispered: "Who's there?"
Det var ingen svar, bare nattens tyngende stillhet.
There was no answer, just the heavy silence of the night.
Med en hånd som ristet, åpnet han døren, men ingenting møtte ham, bare den mørke natten.
With a shaking hand, he opened the door, but nothing met him, only the dark night.
En kald vind fylte rommet som et pust fra en annen verden.
A cold wind filled the room like a breath from another world.
Han lukket døren og trakk pusten dypt, prøvde å roe nervene sine, men før han rakk å sette seg, kom lyden igjen, denne gangen fra vinduet.
He closed the door and took a deep breath, trying to calm his nerves, but before he could sit down, the sound came again, this time from the window.
Et plutselig raseri grep ham – hvem våget å forstyrre hans isolasjon?
A sudden rage seized him - who dared to disturb his isolation?
Han åpnet vinduet med et rykk, og til hans forskrekkelse fløy en stor ravn inn.
He opened the window with a jerk and, to his horror, a large raven flew in.
Den satte seg på en byste av Pallas over døren og stirret på ham med øyne som glødet som to små branner.
It perched on a bust of Pallas above the door and stared at him with eyes that glowed like two small fires.
Han lo nervøst.
He laughed nervously.
"En fugl," sa han, "bare en fugl.
"A bird," he said, "just a bird.
Ikke noe mer."
Nothing more."
Han gikk nærmere, og for å bryte stillheten spurte han fuglen: "Hva er ditt navn, du mørke skapning?"
He stepped closer, and to break the silence he asked the bird: "What is your name, you dark creature?"
Til hans overraskelse svarte ravnen med en stemme som knuste stillheten: "Aldri mer."
To his surprise, the raven replied in a voice that shattered the silence: "Never again."
Ordet satt seg fast i luften som et spyd.
The word stuck in the air like a spear.
Han lo igjen, men denne gangen var latteren hul.
He laughed again, but this time the laugh was hollow.
"Aldri mer?
"Never again?
Hva mener du med det?"
What do you mean by that?"
Ravnen svarte ikke, men dens blikk brant dypere inn i sjelen hans.
The raven didn't answer, but its gaze burned deeper into his soul.
Han tenkte, kanskje, at fuglen var en budbringer.
He thought, perhaps, that the bird was a messenger.
Kanskje den bar svar fra den andre siden.
Maybe it carried answers from the other side.
"Vil jeg igjen få se Lenore?" spurte han, stemmen hans en blanding av håp og desperasjon.
"Will I ever see Lenore again?" he asked, his voice a mixture of hope and desperation.
"Aldri mer," svarte fuglen kaldt.
"Never again," the bird replied coldly.
Hjertet hans stivnet.
His heart stiffened.
Rommet føltes plutselig trangere, mørkere.
The room suddenly felt tighter, darker.
Skyggene danset på veggene, og han kunne sverge på at han hørte Lenores latter et sted langt borte, men likevel nær.
Shadows danced on the walls, and he could swear he heard Lenore's laughter somewhere far away, yet close.
Ravnen satt urokkelig, som en dommer over hans skjebne.
The raven sat unmoving, like a judge of his fate.
Han begynte å rope til fuglen, kreve svar, be om nåde.
He began to call out to the bird, demanding answers, begging for mercy.
Men ravnen svarte bare det samme – "Aldri mer."
But the raven only answered the same - "Never again."
Det var som om fuglen drakk av hans lidelse, næret seg på hans frykt og smerte.
It was as if the bird was drinking from his suffering, feeding on his fear and pain.
Han så rundt seg, men verden virket nå fremmed, som om veggene hadde blitt et fengsel og luften han pustet var forgiftet.
He looked around him, but the world now seemed alien, as if the walls had become a prison and the air he breathed was poisoned.
Da han til slutt falt ned i en stol, utslitt, stirret han på ravnen som fortsatt satt der.
When he finally fell into a chair, exhausted, he stared at the raven still sitting there.
Den beveget seg ikke, som en statue av mørke.
It didn't move, like a statue of darkness.
Han skjønte til slutt at fuglen aldri ville dra.
He finally realized that the bird would never leave.
At dens ord – "Aldri mer" – ikke bare var svar, men en dom.
That its words - "Never again" - were not just an answer, but a judgment.
Ravnen hadde ikke bare tatt bolig i rommet, men i sjelen hans.
The raven had taken up residence not only in the room, but in his soul.
Og slik, med øyne som glødet i mørket, holdt den ham fanget, i en evig natt uten håp.
And so, with eyes glowing in the darkness, it held him captive, in an eternal night without hope.
Comprehension Check
Question 1 of 4
Hva satte ravnen seg på da den fløy inn i rommet?