Utforske et hjemsøkt hus
Exploring a Haunted House
Det var en mørk høstkveld da vi bestemte oss for å utforske det gamle huset på kanten av skogen.
It was a dark autumn evening when we decided to explore the old house on the edge of the forest.
Alle i bygda hadde hørt ryktene om at det var hjemsøkt, men ingen hadde våget å gå inn etter solnedgang.
Everyone in the village had heard rumors that it was haunted, but no one had dared to go inside after sunset.
Vinduene var knust, dørene hang skeivt, og stillheten rundt stedet var nesten tyngre enn selve mørket.
The windows were broken, the doors hung crookedly, and the silence surrounding the place was almost heavier than the darkness itself.
Da vi trådte inn, kjente jeg en iskald trekk som om huset pustet rett i nakken min.
As we stepped inside, I felt an icy draft, as if the house was breathing down my neck.
Gulvplankene knirket under føttene våre, men lyden virket ikke helt riktig—som om noen andre gikk et skritt bak oss.
The floorboards creaked under our feet, but the sound didn't seem quite right—as if someone else was walking a step behind us.
Lukten av råttent tre og gammelt støv lå tungt i rommet, og jeg følte et press i brystet, som om huset ikke ville slippe oss ut igjen.
The smell of rotten wood and old dust hung heavy in the room, and I felt a pressure in my chest, as if the house would not let us leave again.
Plutselig hørte vi et svakt hvisk fra loftet.
Suddenly, we heard a faint whisper from the attic.
Stemmen var utydelig, men jeg forsto ett ord: "Bli."
The voice was indistinct, but I understood one word: "Stay."
Jeg frøs til is, men vennene mine lo nervøst og sa at det sikkert bare var vinden.
I froze, but my friends laughed nervously and said it was probably just the wind.
Likevel var blikkene deres anspente, og ingen av oss ville være den første til å gå videre.
Still, their eyes were tense, and none of us wanted to be the first to move on.
Vi gikk opp trappen, og luften ble stadig kaldere.
We went up the stairs, and the air grew colder and colder.
Da vi nådde toppen, sto døren til loftet på gløtt.
When we reached the top, the door to the attic was ajar.
Den beveget seg sakte, som om noen usynlige fingre dyttet den åpen.
It moved slowly, as if invisible fingers were pushing it open.
Bak døren var mørket så tett at lommelykten min nesten ikke trengte gjennom.
Behind the door, the darkness was so thick that my flashlight could barely penetrate it.
Jeg tok et skritt inn, og plutselig smalt døren igjen bak oss.
I took a step inside, and suddenly the door slammed shut behind us.
I det øyeblikket hørte jeg flere stemmer rundt oss, alle hviskende det samme ordet: "Bli."
At that moment, I heard several voices around us, all whispering the same word: "Stay."
Comprehension Check
Question 1 of 4
Hvilket ord hvisker stemmen fra loftet, ifølge teksten?